onsdag, mars 29, 2017

Janine Jansen, Oslofilharmonien og Thomas Søndergård, Oslo Konserthus 29.03.17


Når Janine Jansen er i byen, møter man opp, sånn er det bare. En av vår tids aller, aller beste fiolinister er heldigvis ofte på besøk her i byen! Jeg har forøvrig ikke vært på en eneste konsert på nøyaktig FEM MÅNEDER, så det var et etterlengtet besøk i konserthuset i kveld. Serien "Kort og klassisk" gjorde det mulig å dra selv om jeg har en liten baby, for konserten varte bare en time! Kun ett verk stod på plakaten, nemlig Tsjajkovskijs fiolinkonsert. En av de fineste fiolinkonsertene jeg vet, sammen med Sibelius og Bruch sine, og sist jeg hørte den var i høst da Lisa Batiashvili, Staatskapelle Berlin og Daniel Barenboim ga den ut på Deutsche Grammophon. Himmel og hav. Jeg kjøpte den sporenstreks. Men jeg må jo egentlig ha Janine sin også, for hun er virkelig helt enestående. 


Og Janine leverte noe så inderlig. Det gjør hun jo alltid. Noen få takter inn i første sats var klumpen på plass i halsen, gåsehuden også. Kadensen hennes med de ekstremt høye tonene, når orkesteret kommer dundrende inn med de flotte melodiene, og blåserne!! Klarinetten og fløytene, og hornene! Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen: Oslofilharmonien har veldig gode blåsere. Andresatsen var gripende og følelsesladet, og denne har jeg et ekstra sterkt forhold til. Jeg hadde den på en plate da jeg var tenåring.


Stående applaus førte til ekstranummer, som her ble introdusert av Janine. Og jammen fikk vi "Melodie", op. 42 nr. 3 fra Tsjajkovskijs "Souvenir d'un lieu cher" i et arrangement for fiolin og strykere, det samme som hun spilte på Blomstedt-konserten i 2014


Sist jeg hørte henne (i fjor) var det kammermusikk, og nå var det fint å høre henne med orkester igjen. Hun har sånn eierskap til det hun spiller, hun er selvsikker og samtidig ydmyk. Dette er rett til kjernen, ikke noe fasade, ikke noen nykker og tull. Hun utstråler en musikkglede som overbeviser. Gang på gang. 


fredag, oktober 28, 2016

Paul Simon, Oslo spektrum 27.10.16



Tidligere i år meldte Paul Simon at kommende turné antagelig ble hans siste av det slaget. Han er sliten av å reise rundt, han må hvile mer enn før for å holde stand gjennom turnéen, og han er litt lei av akkurat den delen av musikerlivet. I sommer kom en veldig fin plate, "Stranger to stranger", og jeg håper virkelig han kommer til å fortsette å lage musikk selv om han ikke kommer hit flere ganger. 

Bandet på 9 entret scenen først, en liten instrumental-intro fra "Rhythm of the saints"-albumet, "Proof". De fleste var med forrige gang og har spilt med han i mange mange år; et rutinert ensemble hvor alle spiller flere instrumenter. Så kom den lille coole New Yorkeren ut på scenen, til øredøvende applaus. Iført svarte klær og en lilla glinsende blazer dro han i gang "Boy in the bubble", låta som åpner albumet "Graceland". Det svingte! Det gjorde også neste låt - "50 ways to leave your lover", en av hans aller fineste. Det må være enhver trommis' drøm å spille Steve Gadds legendariske trommebeat! Neste låt var "Dazzling blue", den som jeg alltid får på hjernen når jeg hører på albumet "So beautiful or so what" fra 2011 - forøvrig ei kjempefin plate. Gitarriffet fester seg. Så kom "That was your mother", småcrazy zydeco-låt med vaskebrett og trekkspill. Jammen hopper han mellom genrer, uten at det blir gjort noe stort nummer av det. Danse gjorde han også. 




Tilbake til "So beautiful or so what", nå kom "Rewrite" - og da var det plutselig fire akustiske gitarer på scenen. "Slip slidin' away" begynte som en tradisjonell blues, åpenbart til publikums store glede (hva er det med nordmenn og blues?! Fatter det ikke) - så jeg ble litt glad da det viste seg å være denne låta. Over til "Mother and child reunion" fra hans første soloalbum (1972) etter Simon&Garfunkel-tida. Veldig fin plate forøvrig! Og deretter: "Julio is well into his seventies now, still hanging out in the schoolyard...". "Spirit voices" fra "Rhythm of the saints" hører man jo ikke så ofte, det var en fin versjon de spilte. "The obvious child" fra samme album har jeg hørt mer. 




Deretter kom en låt fra den nye plata, nemlig tittellåta "Stranger to stranger". Kanskje en av de fineste på hele plata. Falsetten hans er nydelig. "Homeward bound" fulgte, og noen instrumentale takter av "El condor pasa" før "Duncan" fra 1972-albumet - med trekkspill i stedet for de nervøse fløytene. Helt ok. "The werewolf" fra den nye plata fikk en jungelstemning med didgeridoo og mye perkusjon, samt mystisk lyssetting. "The cool, cool river" er også fra "Rhythm of the saints". Så et av mange høydepunkter: "Diamonds on the soles of her shoes". Denne gang uten Ladysmith Black Mambazo, men bandet koret fint og en av dem hadde en riktig dyp bass. Paul veivet med armene for å få publikum til å reise seg, hvilket de gjorde, og da de gikk rett over i "You can call me Al" ble det jubel. 




Deretter kom fire runder med til sammen åtte ekstranumre. Moro! "Wristband" er en morsom sak fra den nyeste plata, som handler om en artist som går ut for å trekke litt luft, og opplever å ikke slippe inn igjen i konsertlokalet fordi han mangler båndet rundt håndleddet. "I know what I know" er ganske annerledes uten koristene fra plata, men fint allikevel. "Still crazy after all these years" må være en av historiens aller nydeligste låter. Bare Paul + rhodes først, så kom de andre inn etterhvert. Ut igjen, og inn igjen - "Late in the evening", konsertens eneste låt fra min yndlingsplate "One-trick pony". Herlig! Så "One man's ceiling is another man's floor", fra min nest-yndlingsplate "There goes rhymin' Simon". Til slutt i denne encore-sekvensen kom "The boxer", naturligvis med allsang. 

Ut - og inn - og da kom "Sound of silence" i en veldig fin versjon. Etter denne trodde jeg det skulle være over, men jammen kom de inn for fjerde gang - og da fikk vi "Bridge over troubled water". Det må også sies at lyden på denne konserten fungerte bra for oss. Ikke for høyt, og generelt fin - det gjelder å sitte så midt på som mulig i Oslo Spektrum. (Gjerne langt foran, men i alle fall midt på - ute på sidene kan det være hit or miss.)

Ååå, Paul Simon. Vemodig å se og høre han for siste gang live. For en legende, for en stemme, for en energi - og for en coolness. For en låtskriver! Jeg er også veldig glad for å ha fått oppleve han tre ganger. Han er en av de virkelig, virkelig store i vår tid. Heldigvis har vi platene! Og konsertminnene: 

Berlin 11.07.11
Oslo 24.07.12




Setliste:


  • Proof 
  • The boy in the bubble
  • 50 ways to leave your lover
  • Dazzling blue
  • That was your mother
  • Rewrite
  • Slip slidin' away
  • Mother and child reunion
  • Me and Julio down by the schoolyard
  • Spirit voices
  • The obvious child
  • Stranger to stranger 
  • Homeward bound
  • El condor pasa
  • Duncan
  • Werewolf
  • The cool cool river
  • Diamonds on the soles of her shoes
  • You can call me Al
Encore I
  • Wristband
  • I know what I know
  • Still crazy after all these years
Encore II
  • Late in the evening
  • One man's ceiling is another man's floor
  • The boxer
Encore III
  • The sound of silence
Encore IV
  • Bridge over troubled water


(Dessuten var det en liten tass i magen som sparket rett som det var. Jeg gleder meg til å fortelle ungen at den var med på Paul Simon-konsert!)

torsdag, oktober 20, 2016

Grigory Sokolov, Den norske opera og ballett, Oslo 16.10.16



Nøyaktig et år siden forrige konsert, kom Sokolov tilbake igjen. Salen var utsolgt. Repertoiret for aftenen bestod av Mozart og Schumann. 

Han kom som vanlig gående inn med raske skritt og bøyd hode, bukket pent og satte seg ned - og gikk i gang med Mozarts sonate i C-dur, K.545, den som så mange har hatt i pianolekse. Deretter spilte han fantasien i C-moll, K.475, og siste Mozart-innslag før pause var sonate i c-moll K.457, den hvis deler av andresatsen er mistenkelig likt adagiosatsen fra Beethovens Pathetique-sonate. Kjente toner, men jammen er det sjelden man hører dem så mykt, lett og vakkert spilt. Albertibass er ikke for amatører! 

Etter pause var det Schumanns Arabeske op. 18. Dette er jo noe av det flotteste jeg vet, Schumanns klavermusikk, og å få høre det spilt live av en slik mester er et minne for livet. Siste punkt på det faste programmet var C-dur-fantasien, op. 17. Helt praktfullt. Dynamikken, crescendoene. Klangen, innlevelsen. 

Applausen og jubelen brøt løs etterpå, og deretter fulgte - som i fjor - hele seks ekstranumre før han ga seg: 

Schubert: Moments Musicaux nr. 2 i Ass-dur
Schubert: Moments Musicaux nr. 3 i f-moll
Schubert: Moments Musicaux nr. 5 i f-moll
Chopin: Mazurka op. 30 nr. 2 i h-moll
Chopin: Mazurka op. 68 nr. 2 i a-moll 
Debussy: Canope fra Préludes, bok 2

Så var det over, og vi kan bare glede oss til neste gang. (Og kanskje håpe at den konserten blir lagt til en årstid der ikke halve salen er plaget av tuberkulose eller tæring. Hosting på slike konserter er forferdelig ødeleggende.) 


Classic Albums Sunday - Steely Dan "Gaucho"


Classic Albums Sunday arrangerte en gjennomlytting av Steely Dans mesterverk "Gaucho" her forleden, ledet av den legendariske DJen Francois Kevorkian. Det fant sted på Kunstnernes hus, i surround naturligvis, med et oppsett av høyttalere som gjorde at vi følte oss som medlemmer av bandet. Veldig kult å ha Purdie der foran og Brecker Brothers og resten av blåserekka bak seg! Jeg liker slike arrangementer som tar albumformatet på alvor, der man lytter til hele - uten å prate, med mobiltelefonene avslått - og snakker om det etterpå. Evt lytter til de andre som snakker og stiller spørsmål. 

Gaucho var den siste i rekken av superalbum som Steely Dan spilte inn på 70-tallet. Den oppsummerer på en måte alt de er, samarbeidet mellom de to, det beste de får til. Alt bygger opp til dette. Alt er kontrollert og presist, de tilbragte måneder i studio, hadde mange musikere som spilte det samme for å finne den beste. De aller beste musikerne på den tiden, vel å merke. Bernard Purdie, Jeff Porcaro, Michael og Randy Brecker, Valerie Simpson, Steve Gadd. Dag etter dag. Fagen og Beckers "attention to detail" er legendarisk, og blir ofte brukt i mot dem selvfølgelig, men jeg synes det er fascinerende. De vet hva de vil ha, og gir seg ikke før de finner riktig person. På denne tiden (1979) hadde de helt sluttet å spille live, de var bare i studio, så målet var aldri at alle disse låtene skulle spilles på konsert senere. De trengte ikke å ta hensyn til det når de arrangerte dem. Dessuten var dette tiden før alle begynte å bruke datamaskiner og programmering for fullt. Studioteknologien og utstyret som senere ble brukt av mange for å skjule at de var dårlige musikere, ble her brukt til å perfeksjonere det som egentlig allerede var perfekt. Alt ble spilt av mennesker. Eksempel: De siste 45 sekundene av fadinga på "Time out of mind" ble spilt inn 55 ganger i studio før de var fornøyde. Kevorkian snakket også om hvor klart alt er, hvor mye space hvert instrument  og hver del får, det er ikke en kakofoni av greier. Man kan skille ut delene, synge med på alle små linjer. Man legger merke til én ting i gangen. Composing, arranging, mixing. 

Gaucho representerer noe i utviklinga her, "the sounds of that time, it hasn't changed. Quite a stunning piece, actually." 

Noen spurte om Steely Dan var inspirert av samtidige popband. Kevorkian grublet litt, og svarte at det kunne han aldri tenke seg. Hvis de gikk ut på klubber for å høre på musikk, var det på jazzklubber. Det stemmer jo godt overens med Donald Fagens bok "Eminent hipsters" som jeg leste for noen år siden

Purdie-shuffle på bra anlegg og surround, det unner jeg alle å oppleve. 


Francois Kevorkian, DJ/produsent-legende gjennom førti år


De kule høyttalerne på Kunstnernes hus!




lørdag, oktober 08, 2016

Stacey Kent og Jim Tomlinson, Cosmopolite, Oslo 07.10.16



Heldigvis for oss er Stacey Kent glad i å turnere, og hun kommer til Norge nesten hvert år. Hun har mange trofaste fans her, det blir stadig flere. Selv har jeg likt henne siden jeg var pur ung student og jobbet på Akers Mic på slutten av 90-tallet, der hun stadig var innom og signerte plater i forbindelse med sine besøk. Jeg går som regel på alle konsertene her i Oslo, og stemningen er alltid den samme. Dempet belysning, balsam-for-sjelen-lydbilde, fine pianoharmonier, en utsøkt setliste (mer om den straks), fint saksofon/fløyte-spill, og Staceys myke stemme som understreker teksten og formidler den på en uklanderlig måte. Selv den som sjelden legger merke til tekster fordi fokuset er fordelt på melodi og arrangementer (jeg) får med seg innholdet. Det er en eleganse og en old-school understated glamour der, som i kombinasjon med hennes elskverdige framtoning og kjærlighet til fansen virkelig jobber til hennes og bandets fordel. Det er et slags wooosj tilbake til en svunnen tid, selv når hun synger helt nye låter. Og det føles ikke tilgjort. Det blir i alle fall veldig godt mottatt hos meg, som er glad i Perry Como og Tino Rossi og Luis Bonfa og Jerome Kern og alle sammen. Jeg blir lykkelig når noen fremhever denne musikken i våre dager på en slik respektfull måte. 

(Så er det alltids noen tvertimot respektløse uforskammede vesener som skal prate høyt med hverandre selv når lyden fra scenen nærmest er pianissimo, og alle andre i rommet er stille, men de ga seg heldigvis etter en halvtime med sinte blikk fra alle kanter og en god del hysj! Et derimot festlig bidrag fra salen var da en herre nøs kraftig akkurat i det halve sekundet hvor hele bandet gjorde en bråstopp i Serge Gainsbourgs "Les amours perdues". "Amazing timing! Very percussive!" sa Stacey og alle lo. )



Stacey Kents stemme og Jim Tomlinsons spill, enten det er saksofon eller fløyte, utfyller hverandre perfekt. Han er stadig i en slags Stan Getz-tradisjon, hvilket hennes stemme også delvis kan beskrives som, og det kan virkelig høres at de har jobbet sammen i alle år. Han har produsert alle hennes album, så de snakker helt klart samme språk hva smak og preferanser angår. Pianist Graham Harvey spiller flott, han legger fine harmonier som kler soundet veldig godt, og bass (Jeremy Brown) og trommer (Josh Morrison) er akkurat passe "på" - det blir aldri slapt. Trommisen veksler mellom stikker, visper og køller, sistnevnte gir en frampå upbeat groove som kontrast til den klassiske bossanova-beaten som går igjen i mange av låtene. 

For bossanova blir det mye av. Men absolutt ikke for mye! Det er kanskje noe av det beste hun gjør. Stacey Kent har vendt seg mye mot Brasil de siste ti årene, hun har blitt venn med en av sine store helter Marcos Valle (som spilte i Oslo for et år siden), hun har i den forbindelse også spilt med en annen helt (Edu Lobo), og med sin forståelse for genren og ikke minst språket (hun har et godt og musikalsk språkøre), passer hun helt utmerket inn sammen med disse nestorene. 



I begynnelsen av platekarrieren valgte hun et repertoar i retning jazzstandardlåtene, showtunes fra 30-tallet; Gershwin og Rodgers&Hammerstein og Porter. Hun ga ut bl.a. et helt album med bare Richard Rodgers-låter, "In love again", ett av hennes beste. Senere dro hun inn mer fra den litt større American songbook, med låter av Carole King og Fleetwood Mac, fransk filmmusikk, Sergio Mendes. Flere og flere låter komponert av Tomlinson sammen med bl.a. den japansk-britiske forfatteren Kazuo Ishiguro. Så kom en helfransk plate! Hun snakker flytende fransk (hun lærte det av bestefaren sin). Hele tiden har det vært brasilianske innslag. Tomlinsons låter er gjerne også i denne tradisjonen ("The summer we crossed Europe in the rain" er et godt eksempel). 

Å velge ut låter, fritt etter hva man synes er fint, og formidle dem til andre - det er noe av det beste jeg vet. Stacey gjør det ved å spille dem selv, jeg gjør det ved å pushe allerede innspilte plater på andre via ymse kanaler (bl.a. her i bloggene mine). Hadde jeg vært plateartist, hadde jeg antagelig brukt tre ganger så mye tid på å velge låter som på å spille dem inn. 


(Ja, de er gift!)


Hennes nyeste album, "Tenderly", er et samarbeid med gitaristen Roberto Menescal, bossanova-legende. Det at hun stadig danner nye musikalske bekjentskaper og samarbeid på den måten, utforsker musikkgenrer og stiler, spiller sammen med kjernen og lærer mye av dem, viser at hun overhodet ikke har stagnert, men stadig vil utvide sitt repertoar. Det skal vi som fans være veldig glade for. Det er nok av stjerner som flyter på fordums storhet her i verden. De som hele tiden vil videre og lære mer, som har en drive, gjør dette fordi de elsker det - ikke bare for å tjene penger. Samtidig beholder hun sitt særpreg i alt hun gjør, som jeg har nevnt mange ganger før. Låtene går gjennom en staceyfier, også høres det ut som om alt er skrevet for henne. "There will never be another you", med bare Stacey og Roberto er helt utsøkt. Den bringer tankene til Ella Fitzgerald og Joe Pass-platene, eller Julie London og Barney Kessel. Myk sang og like myk gitar, for en perfekt kombinasjon! 

Fra denne nye plata spilte de imidlertid bare én låt på konserten, "People will say we're in love" fra Rodgers&Hammersteins "Oklahoma". Det var ingen gitarist i bandet denne gang, hun spilte ikke selv heller, slik som hun pleier av og til. Jeg kunne veldig gjerne tenke meg å høre en duokonsert med Stacey Kent og Roberto Menescal!  



Setliste: 

  • People will say we're in love (Rodgers&Hammerstein)
  • Make it up (Jim Tomlinson + Cliff Goldmacher)
  • Fotografia (Antonion Carlos Jobim)
  • Les amours perdues (Serge Gainsbourg)
  • The very thought of you (Ray Noble)
  • Estrada do sol (Jobim)
  • The face I love (Marcos Valle)
  • Happy talk (Rodgers&Hammerstein)
  • I know I dream (Jim Tomlinson + Cliff Goldmacher)
  • Bullet train (Jim Tomlinson + Kazuo Ishiguro)
  • For all we know (Coots&Lewis, instrumentalversjon)
  • My one and only (George & Ira Gershwin) 
  • Rua Madureira (Nino Ferrer)
  • To say goodbye (Edu Lobo)
  • Shadow waltz (Warren&Dubin)
Encore: 
  • Águas de marco (Jobim)
  • Jardin d'hiver (Henri Salvador)
En spennende og variert setliste. Sammenlignet med tidligere konserter er det ikke mange gjentagelser her. "Aguas de marco" er kanskje den hun har sunget oftest, men de siste par gangene har det vært en duett mellom henne og Jim - altså på sang - som selvfølgelig er inspirert av Jobim og Elis Reginas klassiske versjon, og det funker som bare det. De skal straks spille inn ny plate, så vi fikk høre en del som de ikke har gjort noe særlig før nå - deriblant Tomlinsons nye "I know I dream". "Estrada do sol" av Jobim er visstnok ikke oversatt til engelsk, er det kanskje derfor vi ikke hører den så ofte som de andre låtene hans? Og plutselig: Noe fra "South Pacific". Det passer som hånd i hanske. Fint også å høre låter av Edu Lobo og Nino Ferrer. Siste ekstranummer var Henri Salvadors "Jardin d'hiver", helt nydelig, og jeg vil nok en gang berømme henne for å spre denne musikken til publikum (kanskje et nytt sådan). For tre år siden avsluttet de med Hoagy Carmichaels "Stardust", i den versjonen hvor man også tar med introverset. Det er kanskje en av de fineste konsertavslutningene jeg noensinne har hørt. For en perle!

Det var med andre ord en veldig bra konsert, som vanlig. Man vet at man får kvalitet når man går på konsert med Stacey Kent, men ikke nødvendigvis akkurat hva man får. Jeg håper hun fortsetter å turnere i mange, mange år til. (Jeg lurer fremdeles på hva de spilte på konserten under New York Jazz Festival i 2004 som jeg skulle på - men glemte å gå på - fordi jeg ble fridd til den dagen.) 

Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge: 

"É o pé, é o chao, é a marcha estradeira..."




mandag, september 12, 2016

Schuberts "Winterreise" med Mathias Goerne og Markus Hinterhäuser, Den norske opera og ballett, Oslo 11.09.16


Matthias Goerne, en av de aller aller største barytoner i vår tid! Og nå kom han til Oslo for å synge "Winterreise". Dette har jeg ventet på! "Winterreise" er en av de vakreste sangsyklusene jeg vet for herrestemme (bare slått av Schumanns "Dichterliebe"), den åpner med hit'en "Gute Nacht" - og jeg mener at man kan høre i løpet av de to første strofene om innspillingen faller i smak. Jeg har alltid likt tenorutgaven godt, kanskje hørt mest på følsomme lyse tenorer, men Matthias Goernes to innspillinger av verket er så å si umulig å overgå. Litt mørkere enn tenorene, men ikke blant de dypeste. Florian Boesch ligger en tone under, og han er nok den jeg liker best i dette verket, altså nest etter Goerne. Man kan jo ikke unngå å nevne Dietrich Fischer-Dieskau heller, han gjorde den jo på plate minst én gang hvert tiår. Både Ian Bostridge og Werner Güra gjør den veldig fint, og Thomas Quasthoff sin er knallbra! Men Goerne... Det er så mykt, så trøstende på et vis, så behagelig. Han har samme klang om han synger i pianissimo eller om han gir på mye, det blir aldri skarpt eller hardt. Og i de kraftige partiene skjønner vi jo hvordan han også kan være Wotan i Nibelungenringen. Stemmen nådde godt opp til tredje balkong selv på de milde partiene. 

Matthias Goerne skulle synge i Risør under kammermusikkfestivalen i 2011, men avlyste på kort varsel. Stor skuffelse. Derimot fikk vi høre han i Brahms' Ein deutsches Requiem i Paris for et par år siden, det var SÅ bra! Og nå var det fint å endelig få høre han i Lieder-repertoirets konge, Winterreise. "Der Leiermann" avsluttet like sørgmodig som den alltid er, lirekassespillet i pianoet, og nydelig sunget av Goerne. Trampeklapp og stående applaus lenge, lenge etterpå, de kom inn flere ganger og mottok våre hyllester, og det ble ikke noe ekstranummer - men det er helt greit, for "Der Leiermann" er uansett den beste å slutte med. 

(Markus Hinterhäuser steppet inn på kort varsel for Leif Ove Andsnes, som var blitt syk.)




Etterpå signerte han plater. Jeg kjøpte den siste Winterreise-innspillingen hans på Harmonia Mundi (jeg har den litt eldre på Hyperion fra før), og fikk den signert. 




mandag, august 22, 2016

Masterclass med Jimmy Webb, Deichmanske bibliotek 20.08.16



NOPA og Oslo Jazzfestival arrangerte en låtskriver-masterclass med Jimmy Webb i forbindelse med hans besøk og konsert her i byen, og det måtte jeg naturligvis få med meg. Det var en veldig interessant leksjon, han fortalte om hvordan han tenker når han skal skrive en låt, hvordan han begynner, han snakket mye om karrieren sin, og enda mer om rettigheter og streaming og hvor synd det er at låtskriveren plutselig har blitt den minst viktige personen i en hitlåt. 

Han nevnte tidlig Harold Arlen / Yip Harburg og Burt Bacharach / Hal David som store forbilder. Han fikk møte disse, og omtalte dem nærmest som guder. Lennon / McCartney var/er også fantastiske låtskrivere, sa han. Great writers of words and music. Jimmy Webb skriver jo både tekst og melodi selv, og han lurte litt på hvordan det funket når Bacharach skrev en låt - og David skulle sette tekst til den som speilet stemningen og uttrykket i melodien. De må jo tenke likt på et vis. Han foretrekker nok å gjøre begge deler selv, og jeg fikk inntrykk av at det ikke bare er å løsrive tekstene hans fra melodiene eller omvendt. 

Det er tredelt: 
*Man må ha en "mostly original melody". 
*Man må ha "lyrics that takes one from A to B; a beginning, a middle, an end. A narrative." 
*Man må ha "strong chords. The chords are the motor that drives a song forward. If a song is a ship, the chords are the motor. The ocean is the brilliant idea that we have in the first place, that makes us want to write a song."

Sånne ting liker jeg å høre fra et låtskrivergeni som Jimmy Webb er! Han mente også at sangens DNA er i tittelen. Hvis man lager en tittel først, er mye av jobben gjort. Da vet man hva man skriver om. Han gjentok: "I believe strongly in melody - which we don't hear a lof of today. Very poetic lyrics. Strong chordal underpinnings." Hvilket førte han over til låtskriverens rolle, og hvor merkelig det er at låtskriveren blir så undervurdert og får altfor lite betalt for å skrive låter. Konsertinntekter er det eneste som gjelder nå. 

Han åpnet for spørsmål fra salen, og det kom mye ymse, men også en del interessant. Han mente at man kan lære mye av å imitere. Ikke plagiere. Det er flaut å bli tatt for å være plagiat. Men man kan la seg inspirere. Han snakket om et par av sine egne låter som "my Bacharach-song". Han kom tilbake til dette med å skrive teksten eller melodien først: Hal David var et geni, som kunne skrive tekst til f.eks. "Do you know the way to San Jose"-melodien med dens noe spesielle rytme. Richard Rodgers elsket Lorenz Hart sine tekster så mye at han med glede skrev melodier til dem. Han gjentok at det hjelper mye å ha en tittel klar, for da vet man at man tar med "the listener to places", og deretter  kan man skrive melodien. Samtidig sa han at han ofte sitter og improviserer ved pianoet og finner fram melodier på den måten - så i de tilfellene kommer kanskje melodien og harmoniene først allikevel?

Han var 13 år da han skrev en av sine første låter, "Someone else", som Art Garfunkel spilte inn på sitt "Watermark"-album. Han spilte gjennom den for oss, sang teksten, vi måpet over at en 13-åring kunne få til den flotte vendingen teksten gjør i det hovedpersonen slutter å sørge og innser at den nye kjæresten til hans elskede en dag vil oppleve akkurat det samme som han - å bli dumpet av drømmedamen. "That was my first bridge!" ropte Jimmy etter å ha spilt bridgen. Moro!

Han er stor fan av Jean Sibelius, Samuel Barber, Aaron Copland, Igor Stravinsky, Maurice Ravel, Claude Debussy, Ralph Vaughan Williams, Benjamin Britten. De tidlige 1900talls-komponistene. Han tilføyde "I don't see how you can't love Johann Sebastian Bach. There must be something wrong with you if you don't." Music to my ears, sier jeg. Når en av mine helter elsker en av mine enda større helter, blir jeg glad. Han nevnte også Leonard Bernstein, Stephen Sondheim, West Side Story. 

Videre fortalte han at han skriver mange låter til hver artist. Til Art Garfunkels "Watermark" skrev han kanskje 20-30, og han brukte ca ti. Ikke uvanlig. Han liker ikke å gjøre demoer som er for detaljerte eller som ligner for mye på den artisten de er ment til, for da blir de for preget, nesten ødelagt. Tidligere laget man demoer som hørtes helt ut som den artisten som skulle gi dem ut, det var bare å bytte ut vokalen så var plata ferdig. Men han synes piano og vokal holder, så får artisten og produsenten finne ut hvordan de skal gjøre det videre. 

Etterpå satt han en stund og prata med fansen, signerte bøker og plater, jeg fikk signert billetten min og hilst på han (og fortalt at babyen i magen sparket mest under "Do what you gotta do" kvelden før, hvilket fikk han til å smile enda bredere), og i det hele tatt var dette en veldig fin seanse!











lørdag, august 20, 2016

Jimmy Webb, Oslo jazzfestival, Chat Noir 19.08.16


Nok en gang har jeg fått oppfylt en konsertdrøm - Jimmy Webb gjestet Oslo Jazzfestival i kveld. Songwriter for the stars, man må til Rodgers & Hammerstein eller Cole Porter for å finne noen som har like mange artister og låter på samvittigheten som det Jimmy Webb har. 

Han føyer seg inn i rekka av de store melodikerne, inspirert av klassisk musikk, som attpåtil skriver tekster som fester seg. Jeg er ikke så flink til å lytte til tekster når jeg hører på musikk, men det er noen som bryter igjennom - som f.eks. James Taylor, Paddy McAloon (Prefab Sprout) og Jimmy Webb. Rent musikalsk får jeg en bred rekke assosiasjoner til mange andre piano acts, som Carole King, Todd Rundgren, Billy Joel, Jackson Browne, og naturligvis Burt Bacharach. Det skulle ikke forundre meg om Jimmy Webb har vært til stor inspirasjon for samtlige av disse. 

Vi fikk høre en håndfull av hans aller største hits, framført av han helt alene ved pianoet - så å si i demoversjon, og ofte ganske annerledes enn de innspillingene vi har hørt med andre. Hans noe begrensede stemme fungerer utmerket på en slik intimkonsert. Hans pianospill og harmonier er i særklasse. Og låtene er noen av de fineste som ble skrevet på siste halvdel av 1900-tallet. 

Han fortalte historier mellom hver låt. Satte dem i sammenheng, forklarte opprinnelsen, ga oss anekdoter omkring dem, snakket om om innspillinger. Fra en mann som kunne kalle Frank Sinatra en venn, kan vi gjerne høre på sånt i timesvis. 


Først ut: "Highwayman", som jeg kjenner best i versjonen til kvartetten Highwaymen; altså Willie Nelson, Waylon Jennings, Johnny Cash og Kris Kristoffersen. Jimmy fortalte at han var på Farm Aid, en konsert der Highwaymen skulle framføre nettopp denne låta, men Johnny Cash var blitt syk. "Hell Jimmy, you're wearing black!" sa Willie Nelson, og overtalte han til å synge Cash sitt parti, publikum kom ikke til å merke forskjell... Han fikk spille piano også, foran mange mange tusen mennesker - og ikke de vanlige 300 som han pleide å spille for. 

Neste låt var "Galveston", som han skrev under Vietnamkrigen - en krig han beskrev som grusom, og svært traumatisk for hans generasjon og for alle som ble rammet. Den handler om en soldat langt hjemmefra som lengter hjem. Glen Campbell ga den en ganske motsatt stemning, litt raskere, nesten marsjtakt - "We're marching off to war", ikke helt det Jimmy hadde tenkt. De to var på motsatt side politisk, fortsatte han, men de ble svært gode venner. "Glen recorded about every song I ever wrote." Han fortalte også om første gang de møttes. Jimmy var 21 år og hadde akkurat kommet fra en popfestival, og kom inn i rommet med langt John Lennon-hår, tighte bukser og en yak-vest (!) som ikke direkte luktet godt. Glen Campbells første ord til han var "When are you gonna get a haircut?"

Jimmy ble hanket inn av Motown som eneste hvite gutt i bygningen. "They taught me everything I ever needed to know", sa han. Imidlertid hatet de en av sangene han skrev til dem, så Glen fikk den i stedet: "By the time I get to Phoenix"...

Frank Sinatra adopterte han som en slags maskot, og han fikk alltid sitte på første rad på konsertene i Las Vegas. Mens han ventet på Frank, studerte han Nelson Riddle og orkesteret hans. Legendarisk orkesterleder! Da Sinatra kom inn på scenen, besvimte umiddelbart tre kvinner. "He was a wonderful guy", gjentok han flere ganger. Sinatra elsket songwriters, pleide å peke på dem hvis de var i salen og gi dem cred, "Gonna do a song by this crazy boy, he needs a haircut" - og Jimmy forsøkte å gjemme seg. Just a kid from Oklahoma. "Didn't we" skrev Jimmy da han var 22. "Ladies and gentlemen, mr. Bill Miller at the piano", sa Jimmy da han spilte pianosoloen for oss. Veldig, veldig fine akkorder! Typisk overgang fra D7+5 til Gm9 (toneart: F-dur/d-moll); sånt gjorde han mye av. Til slutt imiterte han hvordan Sinatra sang en glissando fra kvinten og ned til grunntonen på slutten. Etter konsertene i Caesars Palace fikk han komme inn i Sinatras trailer som var rett bak orkesteret på scenen. Som tjueåring hadde han ikke tilgang til casinoene eller noe av de andre fornøyelsene, han hadde til og med faren sin med som anstand. Faren var prest. Sinatra tok med faren på casino mens Jimmy gikk og la seg. Fra den dagen hadde faren en ny "spring in his step", han hadde vært på casino med Sinatra og det spilte ingen rolle at han spilte bort alle pengene sine. 

Deretter fikk vi historien om "Up, up and away" som ble en kjempesuksess for The 5th Dimension. Den laget han på samme tid som Bob Dylan fikk nesegruse hyllester i Rolling Stone for sine dype revolusjonerende tekster, mens Jimmy skrev om å fly i ballonger uten helt å forstå Dylans appell (befriende å høre noen si akkurat det!). Enkelte radiostasjoner nektet å spille låta fordi de mente den handlet om narkotika. Jimmy mente tvertimot at den var antagelig den eneste låta på hele Top 40 som IKKE handlet om narkotika. Dette var sommeren 1967, og året etter ble han kronet med Grammy for "Song of the year 1967" nettopp for denne. The 5th Dimension fikk fire grammyer for samme låt. Glen Campbell fikk to grammyer for "By the time I get to Phoenix". Jimmy Webb var 21 år og var involvert i nesten halvparten av statuettene det året. 

Han sa at han har den samme tilnærmelsen til å skrive låter som til å være bonde. Arbeide fra soloppgang til solnedgang, "and good things will happen". Neste låt var "Do what you gotta do", som kanskje er mest kjent i Nina Simones versjon, og han fortalte om Nina og hvordan hun hadde tenkt å bli konsertpianist, men ble nektet den utdannelsen hun ønsket. I stedet ble hun popstjerne, og kunne bryte ut i en Rakhmaninov-pianokonsert midt i en poplåt. Denne låta skrev han da han var 18, "it doesn't suffer from too much sophistication". (denne falt i smak hos babyen i magen, masse sparking)

Han fortsatte å snakke om pianospill, hans egen pianolærer Susan Godard som lærte han det som Bernstein senere kalte "Transformal elements", altså å feite opp pianoarrangementer for å gjøre kjedelige låter mer spenstige. Han viste oss et eksempel, nemlig "Amazing grace", en av tidenes dølleste låter etter min mening, og spilte den på sin måte. Ikke til å kjenne igjen. Flotte forholdninger og modulasjoner. 

Så. "Wichita Lineman", en av mine aller største yndlingssanger på denne jord. Han snakket om Glen Campbell, hvordan sykdommen har gjort at han ikke kan spille mer, men at han ser det som sin oppgave å fortelle folk om alt Glen gjorde i løpet av karrieren sin. Alle platene han spilte på, deriblant mange ukrediterte. Jimmy hører stadig på plater der han oppdager at Glen er med. Han spilte med Monkees, Everly Brothers, Chet Atkins, Velvet Underground, The Association, Beach Boys, The Righteous Brothers; her nevnte han flere titalls artister og band som har nytt godt av Campbells talenter. Nå bor han på et pleiehjem, og når Jimmy besøker han mener han at Glen later som om han ikke kjenner han (og flirter i stedet intenst med Jimmys kone). Men når han skal gå, roper Glen "And I know who you are too!", peker på Jimmy og smiler. (Jeg kan på det sterkeste anbefale å se filmen om Glen Campbell som kom for to år siden, "I'll be me"). 

Så fortalte han om en crazy Irish actor, Richard Harris, som ville spille inn "MacArthur Park" på over 7 minutter. Selv spilte han "MacArthus Park" i selveste MacArthur Park for noen uker siden. Vi fikk mange historier om Harris, han imiterte han, tilføyde "This is for you, Dickie. God bless you, whatever pub you're haunting in," og spilte låta for oss. 

Etter en intens og avsluttende pianosolo ble det stående applaus og hoiing, og vi hadde vel en anelse om hva som ville bli siste låt: "The moon is a harsh mistress". Han sa at han skulle avslutte med en melodi som betyr spesielt mye for oss nordmenn, og tilføyde "Radka NAILED IT". Han mener hennes versjon er den fineste. Så spilte han sin egen versjon, og den var nydelig. 

En alle tiders konsert og historietime, og vi satt på første rad og det er virkelig deilig å slippe å ha masse folk foran seg på slike konserter. Et minne for livet! 



Setliste: 
  • Highwayman
  • Galveston
  • By the time I get to Phoenix
  • Didn't we
  • Up, up and away
  • Do what you gotta do
  • Wichita Lineman
  • MacArthur Park
  • The Moon is a harsh mistress

Og etterpå kjørte vi up up and away og så på nettopp månen. 


Golden sails across the sky...



P.S. Jimmy Webb var en låtskriverne som ble presentert i programserien "Songwriters for the Stars" som ble spilt inn på LP og tv i 1982. Norske og svenske sangere og Fred Nøddelunds orkester framførte melodier av Jimmy Webb, David Foster, Roger Nicholls, Rupert Holmes, Barry Mann & Cynthia Weil og Bruce Roberts. De som sang på Jimmy Webb-plata, var Göran Fristorp og Monica Aspelund i tillegg til Webb selv, og i orkesteret spilte bl.a. Knut Riisnæs, Pål Thowsen og Iver Kleive. Jeg tror dette var mitt første møte med Jimmy Webb. 




søndag, august 07, 2016

Kraftwerk "Trans Europe Express", Den norske opera, Oslo 05.08.16


I løpet av fire dager har Kraftwerk framført 8 av sine album i operaen. Vi fikk med oss "Trans Europe Express" fra 1977, samt en del 2 som var en slags greatest hits fra mange av de andre platene - som f.eks. The model, The robots, Autobahn, Radioactivity, Computer love og Tour de France. Veldig moro! Vi fikk utdelt 3D-briller, hvilket gjorde at alt grafisk og animert som foregikk bak de fire utøverne ble enda mer effektfullt. Notepartiturer flagret over lerretet, ord, animasjonsfilmer av tog og raketter og biler i fart. Og syklister, naturligvis. 

Bassen dundret ganske heftig i perioder, og den lille i magen sparket ekstra mye under de mest uptempo futuristisk-disco-låtene. (Jeg velger å tro at det var dans og ikke protest)

Dette var virkelig en opplevelse jeg er glad jeg fikk med meg!





Roboter!


søndag, juli 10, 2016

Gino Vannelli, Sentrum Scene, Oslo 09.07.16


Så var han her igjen, Gino Vannelli, fire år siden forrige gang. Solid band, like solid stemme som alltid, han synger bra og det trenger man ikke lure på på forhånd. Mye trøkk musikalsk. Sist prøvde jeg å definere hovedgenren hans til jazzrockprogpop, og det står jeg ved. Trommisen har mye å gjøre, gitaristen også, og keyboardisten naturligvis. Mye 70talls denne gangen også, til min store glede. 

Småsnakkinga hans mellom låtene bærer preg av et temmelig stort ego, den antagelig strenge regien på konserten likeså. Men han er proff. Synger klart og rent og formidlende, høyt og lavt, falsett og dyp bass, aldri en sur tone. Og hvilken vanvittig god låtskriver han er!



Perk spilte han også. 



Det man kunne savne i blant, var korister. Keyboardisten koret fint, en av saksofonistene bidro litt, men Gino hadde alltid intense korister på 70tallsplatene sine, primært damer, og det mangler liksom i nåtidens lydbilde. 


Forrige konsert ga sterkere inntrykk, mener jeg. Men bevares, jeg har ingenting å klage på. 



Setliste: 
  • Mardi Gras
  • Gettin' high
  • People I belong to
  • Livin' inside myself
  • Nightwalker
  • Night drive
  • Santa Rosa
  • Black Cars
  • The last days of summer
  • Appaloosa
  • For your love
  • Brother to brother
  • People gotta move
  • One night with you


fredag, juli 08, 2016

Earth, Wind & Fire, Kongsberg jazzfestival 07.07.16


Verdine White!

Jeg hylte da jeg så han langt bak på scenen før konsertstart, mens de rigget om fra oppvarmerne. Grønne glitterbukser og puffy shirt, that's Verdine for ya. Denne konserten har jeg venta på i mange år! Min aller første egenkjøpte kassett var Earth, Wind & Fires "Greatest hits vol. 1", den røde med gullmynt på, da jeg var ti år. 39,50, Nice Price, hos Norsk Musikforlag A/S på Karl Johan. Dette var på 80-tallet. Jeg husker jeg lagde en miniutgave i papir av dette albumet til barbiedukkene mine. Mao - jeg har hørt MYE på Earth, Wind & Fire i mitt liv. Og nå endelig - LIVE. 


Det begynte med en intro hvor B. David Whitworth og Philip Bailey jr. stirra opp mot himmelen, etterhvert strekte armene opp, med litt mystisk musikk som ga meg assosiasjoner til space-konserten til Sun Ra Arkestra for et par år siden her i Oslo. Var det Maurice White de hyllet?


Men så var de i gang hele gjengen. Verdine med sin funky bass hoppa og spratt over hele scenen, første låt etter introen var "Boogie Wonderland", og om man er relativt drittlei av å høre denne på P1 og andre "vi spiller bare de aller mest kjente låtene til de artistene og bandene vi spiller"-radiokanaler, så var det noe helt annet å høre den live. Så kom låtene på rekke og rad, de spilte mange fra min kassett, så tiåringen i meg var like lykkelig som mitt nåtids-jeg. De tre gjenlevende originalmedlemmene Verdine White, Philip Bailey og Ralph Johnson er alle midt i 60-åra, men energien var det ikke noe å si på. Både Bailey og Johnson hadde stemmene intakt, Baileys falsett var fin og den har jo i grunnen mye å si for soundet deres. Hans sønn sang også fint, det samme med Whitworth, og det er jo klart man savner Maurice - men jeg synes virkelig det fungerte fint når det nå er sånn at han glimrer med sitt fravær (han har ikke vært med på mange mange år pga sykdom, og nå er han jo på de evige funkmarker).


På et tidspunkt dro denne gitaristen i gang en helt trad blues. Og til deg, mannen ved min side som da, etter å ha hørt den hit-paraden av funky groovy soulhits av dette legendariske bandet, presterte å si "NOW we're talking!!", vil jeg bare si: Pell deg til Notodden. Det er fanden meg ikke blues man bør lengte etter når man står der og får servert den ene funky perlen etter den andre av et av verdens aller beste band på området. Ærlig talt. 



Solid blåserekke må til! Trompet, trombone og sax. 


Ralph Johnson ledet an i "Got to get you into my life", en av deres aller største hits til denne dag. 


Og da Philip Bailey sang "Reasons" var det en riktig høytidsstund. Aaaah. Nydelig. 



Legendene!!



Så hvilke låter kan man si manglet? Det er jo grenser for hvor mange man får plass til når man har curfew klokka 23 pga location midt i Kongsberg by, men hadde vi fått servert "Can't hide love" hadde jeg nok besvimt av lykke. "Fantasy" også. Men jeg klager ikke, virkelig ikke, for dette var en strålende aften med et av bandene som har preget musikksmaken min aller mest i hele oppveksten. Og vi fikk "That's the way of the world", som sendte meg rett i transe. 




Setliste: 
  • Intro: Power, Africano, Faces
  • Boogie Wonderland
  • Jupiter
  • Yearnin' learnin'
  • On your face
  • Shining Star
  • Serpentine fire
  • Sing a song
  • Kalimba story
  • That's the way of the world
  • Brazilian rhyme
  • Reasons
  • After the love has gone
  • Got to get you into my life
  • September
  • Let's groove
Encore: 
  • In the stone


tirsdag, juni 28, 2016

Suzanne Vega, Rockefeller 31.05.16


Suzanne Vega er alltid like proff live. Hun synger bra, rent, spiller fint gitar, forteller historier mellom låtene, alt sånt som en ordentlig ekte artist skal gjøre. Med seg denne gangen hadde hun samme gitarist som sist, på dagen fire år før denne konserten, Gerry Leonard. Han er et orkester i seg selv, og til sammen høres de egentlig ut som et band. Hun akustisk, han elektrisk, men jeg skulle gjerne hørt henne med fullt band igjen også - sånn som i 2007 på Rockefeller. 

Denne gangen spilte hun en del av sitt nye materiale, fra et teaterstykke hun har laget om en av sine favorittforfattere Carson McCullers, og det var veldig gøy - jeg har akkurat lest ei av hennes bøker. 

Setliste: 

  • Fat man & dancing girl
  • Marlene on the wall
  • Caramel
  • Fool's complaint
  • Crack in the wall
  • Jacob & the angel
  • Small blue thing
  • Gypsy
  • The queen & the soldier
  • New York is my destination
  • Annemarie 
  • Harper Lee
  • Left of center
  • I never wear white
  • Luka
  • Tom's diner
Encore: 
  • In Liverpool
  • Blood makes noise
  • Statues in the courtyard

onsdag, april 27, 2016

Julian Rachlin, Eveny Kissin og Mischa Maisky, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 14.04.16



Enda en konsert når vi først var i Paris - Kissin, Maisky og Rachlin på samme scene må man jo få med seg. Store navn de siste tjue åra (Maisky enda lenger)! Schuberts trio nr. 1, D.898, op. 99 stod på programmet. Kjente toner, praktfullt spilt! Kissin var lekende lett på tangentene, Maiskys celloklang var varm, Rachlin spilte lyst og virtuost. De utfylte hverandre godt og kledde hverandres spillestil og klang. Meget samspilte. Den manglende akustikken i teatret gjorde også her at vi måtte venne ørene våre til lyden, men etterhvert går det jo fint. 

Ekstra bonus: Mischa Maisky, som den dandyen han er, kunne jo ikke ha på smoking slik som de to andre - nei, han stilte i sølvbluse. Over all forventning!!


Tidligere konserter med Julian Rachlin: 
Bærum kulturhus i 2009
Risør kammermusikkfest i 2007, onsdag
Risør kammermusikkfest i 2007, fredag


søndag, april 24, 2016

Bach Collegium Japan og Masaaki Suzuki, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 13.04.16



Da vi planla vårens Paris-tur, og tok en titt på konsertprogrammene i april, var det ikke vanskelig å velge uke. Bach Collegium Japan, en av verdens aller fremste tolkere av Bachs kirkemusikk, skulle framføre Bach-kantater + Magnificat i Théâtre des Champs-Élysées - med supre solister. Vi bestilte billetter. 

Nå er nok ikke denne konsertsalen beregnet på kirkemusikkens klang. Mye plysj på vegger, stoler og gulv stjeler lyd og akustikk, så det tok litt tid før ørene vente seg til lydbildet. 

Den første kantaten var "Ich hatte viel Bekümmernis", BWV 21. Den er sørgmodig og langsom, og oboisten sleit litt i begynnelsen av sinfoniaen, men fikk bytta flis og da gikk det bedre. Ypperlige sangprestasjoner av både solister og kor. 



Etter pausen sang Robin Blaze en av de fineste altkantatene, "Vergnügte Ruh, beliebte Seelenlust" BWV 170, som finnes i veldig mange fine innspillinger - Andreas Scholl, Marianne Beate Kielland, Magdalena Kozena, jeg tror også Yoshikazu Mera har gjort den - i tillegg til Blaze sin egen innspilling med Bach Collegium Japan. Jeg synes av og til Blaze kan være litt mer tilbakeholden og beskjeden enn f.eks. Scholl og Mera, men på denne konserten sang han kantaten riktig bra. 

Så var det tid for kveldens hovedverk, Magnificat, BWV 243. Større orkester, større kor, mer sprudlende stemning. Fine arier og duetter, ypperlig framført av både sangere og musikere. Joanne Lunn gjorde en fin "Et exultavit spiritus meus".

Solister var Joanne Lunn og Hana Blazikova (sopran), Robin Blaze (kontratenor), Zachary Wilder (tenor, vikar for Colin Balzer), og Dominik Wörner (bass). 

Masaaki Suzuki hørte vi jo i dette teatret for tre år siden også, da med Stravinskys Pulcinella som han akkurat har gitt ut på plate med Tapiola Sinfonietta (på Bis).