Gideon Klein var blant musikerne som satt i konsentrasjonsleiren Theresienstadt under 2. verdenskrig. (Det er forøvrig gitt ut en plate på Deutsche Grammophon med musikk av disse Theresienstadt-komponistene, som herved anbefales.) Han fikk mulighet til å komponere og spille sammen med likesinnede, men til slutt ble han deportert og drept. Hans stryketrio ble framført av Henning Kraggerud (fiolin), Ida Bryhn (bratsj) og Audun André Sandvik (cello). Den første satsen er en kort allegrosats med litt jagende tema, delvis lydisk skala, folkelig preg. Andresatsen er roligere, mer vemodig, med en litt raskere midtdel og relativt dystre klanger. Det intense spillet og de tette klangene gjør at de høres ut til å være flere enn bare tre musikere. Sistesats, molto vivace, er livlig og frisk med full gass i styrke og intensitet. Dette er melodisk musikk, ikke atonal i melodiføringen, men den hopper stadig mellom ikke-beslektede tonearter og det gir den et moderne og litt urolig preg. Mye kan minne om Bartók, særlig i rytmikken.
Messiaens ”Kvartett til tidens ende” har en tilsvarende historie – den ble komponert i fangeleiren Messiaen satt i som fransk soldat. Jeg hadde gledet meg til å høre Martin Fröst i denne kvartetten, men han ble dessverre syk etter kronprinsessebryllupet sist helg, og måtte avlyse hele Risørfestivalen for sin egen del. I hans sted steppet Pascal Moragues inn. De andre musikerne var Øyvind Bjorå (fiolin), Torleif Thedéen (cello) og Roland Pöntinen (klaver). Kvartetten er uvanlig nok delt i åtte satser, og besetningen varierer fra sats til sats – noe som heller ikke er typisk. Det er flere vakre partier hvor strykerne spiller unisont, med lange toner, mens pianoet ligger under med faste rytmiske akkorder på hver fjerdedel, evt. åttendedel, og bare endrer seg med en halvtone opp eller ned nå og da. Andre steder bryter pianoet akkordene, én og én tone. Solosatsen for klarinett er kanskje ekstra sår. Særlig imponerende blir de lange tonene som kommer fra intet, og ender i en kjempecrescendo. En rytmisk og rask dans hvor alle fire spiller unisont med mange synkoper følger deretter. Hele kvartetten ender med en vakker og intens følelsesladet fiolinmelodi hvor pianoet slår ned samme akkord igjen og igjen før den endres med én tone i gangen. Til slutt toner det stille ut. Et gripende verk, som jeg har hatt gleden av å høre tidligere – da med musikere fra Kork.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar