Jeg ble øyeblikkelig starstruck da Fleetwood og McVie kom inn på scenen, iført hvite skjorter, svart vest og grå sixpence - og enda mer da Nicks og Buckingham kom vandrende arm i arm inn. Legender!!
Og deres særegne sound, trommene til Mick Fleewood, tammene, beaten, gitarspillinga til Lindsey Buckingham, den helt særegne måten han plukker strengene på, og ikke minst stemmen til Stevie Nicks - hun synger bra, tar ikke de høyeste tonene lenger, men bidrar til å skape soundet som ER Fleetwood Mac (i tillegg til Christine McVie såklart, det er jo et savn at hun ikke er med). Jeg tenkte faktisk litt på at Stevie Nicks har en del fellestrekk med Jackson Browne når det gjelder måten hun heiser toner opp på og beveger seg mellom tonene, særlig i sekund-intervallene.
Fleetwood Mac var tidlig ute med en omfattende pop-produksjon - de har siden tidlig 70-tall hatt et komplekst lydbilde med mange elementer og helhetlige komposisjoner jobba fram i et studiomiljø. Alle de finessene de har framdyrka i studio får man også live - og det vil man jo ha! Det funker. Det gjelder særlig gitarspillet til Lindsay Buckingham; bare det at han spilte "Big love" mutters alene på scenen og låt som et helt band! Grunngrooven til bandet er ganske unik, takket være duoen Mick Fleetwood og John McVie - det kan kanskje komme fra deres bakgrunn fra sekstitalls-Fleetwood Mac som var mer blues-preget, kanskje med lange jamsessions og live-improvisering, som man etterhvert tok med seg inn i studio og finpusset.
To timer og førti minutter er lenge, og glad er jeg for det! Hitsene kom på rekke og rad, og det ble aldri kjedelig eller uinteressant - og de virket i veldig god form. Ingen soloer ble for lange heller. De fortalte små historier innimellom, hvordan Buckingham/Nicks ble med i bandet, hvor fattige de var da de spilte inn demoer, de fortalte om en demo som forsvant for så å dukke opp på YouTube flere tiår senere, og de takket sitt trofaste publikum.
De har jo blitt eldre på disse førti åra, men samtidig ser man at de er de samme som på bildene fra 70tallet. Hippien Nicks, posøren Buckingham, gærningen Fleetwood. Og John McVie, litt i bakgrunnen.
Det er alltid morsomt å se på publikum når man er på konserter med artister og band som har holdt på siden 60-70-tallet. Man ser alltid middelaldrende/eldre menn som ligner på de som står på scenen. Det mest påfallende var på Roger Whittaker-konsert i Oslo i 2001 - halvparten av publikum hadde hvitt hår med sideskill, skjegg og briller. På Crosby,Stills&Nash-konsertene er det alltid minst ti-femten som ser ut som Crosby, med bart, kulemage og langt hår. Og på Fleetwood Mac la jeg merke til flere som var en slags krysning av Mick Fleetwood og John McVie; en nærmet seg i tillegg Arvo Pärt (!).
Alt i alt en kjempefin konsert, hvor man bare blir sittende og smile fårete av at det er selveste Fleetwood Mac som står der få meter unna. Og spiller fletta av publikum. Og jeg har "Landslide" på hjernen og kommer til å ha den der resten av året. Det er helt fint.
Setliste:
*Second hand news
*The Chain
*Dreams
*Sad Angel (ny!)
*Rihannon
*Not that funny
*Tusk
*Sisters of the moon
*Sara
*Big love (Lindsey Buckingham helt alene!)
*Landslide
*Never going back again
*Without you
*Gypsy
*Eyes of the world
*Gold dust woman
*I'm so afraid
*Stand back
*Go your own way
Ekstranummer:
*World turning
*Don't stop
*Silver springs
*Say goodbye
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar